Nora Korneliussen forteller om livet etter Paralympics

Parautøver Nora Korneliussen forteller om livet før og etter Paralympics i Paris 2024. 

- Etter en hektisk sommer med mye reiser og forberedelser, så var det godt å endelig lande i Paris den 24 august. Den første dagen ble brukt til å utforske deltakerlandsbyen og alt den hadde å by på. Allerede på dag to var det tid for å teste treningshall og konkurransehall, så vi satt oss på bussen og kjørte 40 minuttene ut til arenaen. Vi startet treningsdagen med å teste treningshallen før vi senere på dagen også fikk mulighet til å teste hovedhallen. En hektisk dag med mye trening ble avsluttet med en middag i den store matsalen som hadde flere ulike buffeer og by på.

De neste dagene så ganske like ut, og tiden som ble til overs når vi ikke trente, spiste eller sov, ble brukt til å henge på sosialrommet med resten av troppen, ha photoshoot på forskjellige steder i Village eller utforske et av deltakerlandsbyens mange tilbud. To dager før konkurranse var det tid for pressetreff.

Nervøs før konkurransen

Senere på dagen kom også trekning til doublekonkurransen ut. Samtidig som trekningen kom ut, begynte også nervene å melde seg. De siste treningene ble brukt til å finpusse doubleferdighetene sammen med partner Jenny Helene Slettum, og siste kvelden før det skulle brake løs ble brukt til å se åpningsseremonien på TV siden vi skulle konkurrere på formiddagen dagen etter. 

Endelig var dagen her! Etter en god frokost dro vi til hallen for å varme opp, før det etterhvert var tid for å levere inn racket og gjøre oss klare for innmarsj til vår første match, hvor motstander var fra England.  

Det var en helt syk opplevelse å spille på den arenaen med så mye lyd og heiing fra fulle tribuner. Ekstra stas var det å også ha familien på plass denne gangen siden de ikke fikk vært med til Tokyo.

Tross mye bra spill, så gikk ikke matchen vår vei. De neste dagene ble derfor brukt til trening og å være heiagjeng for Norges andre double par, som endte med bronse. Etter dager med trening, avslapning, kaffe og forberedelser, så var det tid for single konkurransen. Jeg var dessverre veldig uheldig med trekingen og fikk nummer en i verden allerede den første runden. Kampen ble dessverre like hard som fryktet, men jeg gjorde mitt beste. Plutselig var dermed mitt 2. paralympics over, men jeg ble igjen i deltakerlandsbyen noen ekstra dager for å heie på Aida Dahlen som spilte både semi og finale i dagene etter.

Etter noen rolige dager i deltakerlandsbyen var dagen for hjemreise kommet, og det var tid for å forlate Paris og vende tilbake til hverdagen. 

Nå har det gått noen uker siden Paralympics, og jeg er tilbake i den vanlige hverdagen igjen. Jeg har bestemt meg for at en videre satsing mot LA 2028 er noe jeg har lyst til, men for at jeg skal få til det så er det en del ting som må falle på plass først.

Det største usikkerhetsmomentet per i dag er økonomi, da jeg det siste året har vært nødt til å jobbe deltid ved siden av bordtennis og deltidsstudier for å få økonomien til å gå rundt. Det er klart at det ikke er den mest optimale løsningen for en bra satsning, så for at en satsning mot 2028 skal gå, så må jeg få til en bedre løsning rundt det økonomiske slik at jeg slipper å sjonglere jobb, studier og bordtennis. Når det er sagt, dersom finansiering faller på plass, så blir det satsing frem mot medalje i Los Angeles i 2028!

Tusen takk for støtten JYSK.